Corpus

Hva som kjennetegner Aasens arbeider er ikke lett å ringe inn; det er ikke snakk om et knippe statiske karakteristika. Man kan riktignok trekke ut enkelte generelle trekk, som at hun er opptatt av tradisjon og gamle håndverksteknikker, at hun henter inspirasjon fra ulike verdensdeler og kulturer, at hun i sitt uttrykk gjerne blander det hverdagslige med det rituelle og at hun er opptatt av tid og forgjengelighet. Man kan også gjerne påstå at hennes formspråk er utpreget organisk, at hun arbeider i relativt store formater og at hun er kjent for sin «saftige» overflatebehandling i sursøte farger som lime og nektarin. Likevel, det blir bare overfladiske påstander om et kunstnerskap som rommer så mye mer.

Keramikken som kunst har utviklet seg fra 1970-årenes keramiske «husholdningskultur» til dagens konseptuelle leirkunst. I en artikkel om Aasen, skrev kunsthistorieprofessor Gunnar Danbolt nettopp dette; at hennes utvikling som keramiker kunne betraktes som eksemplarisk: «– i den bestemte forstand at hun kan tjene som eksempel på utviklingen av keramikk fra brukskunst til fri kunst.»
I utsagnet ligger en forståelse av leirkunsten som en kunstform, der endringene over tid innebærer at man i dag skal betrakte keramikkarbeider som skulpturer fremfor å benytte det tradisjonelt funderte kunsthåndverksbegrepet.

I Aasens arbeider fra 1990-årene går de svulmende, monumentale krukkeformene mer i retning av skulpturelle figurkarakterer enn funksjonelle bruksgjenstander. I forbindelse med en utstilling i Oslo i 1997 beskrev kunsthistoriker Holger Kofoed teknikken hennes som «det raffinert grove» og henviste til hvordan både fargene og materialkarakteren ble maksimalt utnyttet i det ferdige uttrykket. I dette lå at de naturlige sprekkene i godset blandet seg med en intendert og innrisset spiralornamentikk, som så ble underlagt flere lag glasurer i såkalte multibrenninger.

Aasen har økt formatene og fristilt sine objekter fra funksjonell bruk, men stadig holdt fast ved den basale håndverkskunnskapen og de bearbeidete, glaserte overflatene. De siste årene har flere av krukkene til Aasen krympet i format, og de har lukket seg mer til. Enkelte av dem er abstrahert i en slik grad at de bare så vidt antyder en krukkelignende referanse. De serielle fremstillingene av krukkekorpusarbeider slik vi så dem utstilt i 2005 minnet for eksempel mer om både nyrer og nakkeputer, skjell og bløte sjødyr enn det opprinnelige idémessige utgangspunkt. Når de sluttede formene i tillegg hadde overflater som var diametralt forskjellige fra de rustikke og fargesterke krukkene slik vi så dem på 1990-tallet, føltes spranget stort både med hensyn til Aasens kunstneriske uttrykk og ikke minst for vår opplevelse av gjenstandene. Korpusenes kjølige farger i beige, hvittog rosa og de glattpolerte overflatene, gjorde at objektene ikke lenger bare spilte på forholdet mellom kunsthåndverk og billedkunst, men kanskje i vel så stor grad beveget seg mot samtidens stramme og minimalistiske designtrend.

Aasens bearbeiding og videreutvikling av den opprinnelige krukkeformen vitner om en særegen evne til kunstnerisk foranderlighet. Hennes store utforskningstrang og produktivitet gjenspeiles også i et bredt spekter av ulike gjenstandsformer. De store fatene med allusjoner til både eksotiske frukter på den ene siden, og livet på havbunnen på den andre siden, utgjør en vesentlig del av hennes kunstnerskap. De røft oppbygde og litt skakke lysestakene viser en annen side, mens de seneste årenes puteformer representerer en tredje. Med hensyn til det siste, er det puten både som kulturelt betinget fenomen og som en slags konkret metafor for leirematerialets opprinnelige mykhet som opptar henne. Med vissheten om at de gamle egypterne og kineserne hvilte hodene sine på puter av stein og metall, leker Aasen med vår opplevelse av bløtt og hardt. Paradoksene bløtt materiale og bløte forventninger versus harde overflater og harde erfaringer, skaper opplevelser som går langt utover den faktiske gjenstanden.

Corpus objektene størrelse 17x16 og 35x15cm